Dette var så mye sterkere enn fyrverkeriene på Rådhusplassen i Oslo. Enn rusen av sjampanje. Enn den vakreste ballkjolen! Skjønt, alt dette nevnte blir rimelig overflatisk i forhold til nyttårsfeiringa mi. Denne søndagen, den første dagen i det nye året, står jeg opp mye tidligere enn jeg ville ha gjort en hvilken som helst annen første nyttårsdag. Vi, koordinator Audun, medbrigadist Marit og jeg, kjører ut for å møte disse menneskene vi har stått side ved side med, de som har vært de beste vennene våre, de fire siste månedene. Vi vil følge noen på deler av den to timer lange gåturen fra en landsby og inn til San Cristóbal. Men innbyggerne i denne landsbyen er lure, tar ikke bilveien som oss, men legger ruta gjennom skogen. Vi finner dem ikke. Kjører litt rundt, slumrer i bilen, hører på musikk. Tar turen ned til Pemex, bensinstasjonen, for å fylle tanken og kjøpe noe å drikke. Var det bortkasta å stille inn vekkeklokka så tidlig? Småprater, myser mot sola, er rastløse. Marit snur seg en annen retning og utbryter høyt noe jeg ikke husker. Og der. DER! Ser vi tett i tett med svarte hetter. Zapatistene har kommet til byen, det er nesten sånn at jeg detter i bakken.
Ikke mitt show
Gåsehud.
Bilen til Audun har vært med på mye, sett det meste. Den er rød og revolusjonær. Skulle ønske jeg kunne ha spurt om - og fått svar på - om 1. januar 2006 overgår alt i toyotaen sin historie. Vi finner et sted å parkere den.
Uten å si noe særlig, trasker vi rundt. Jeg begynner å skille individene fra den store massen, sjøl om jeg bare kan se blikkene deres. De fortsetter å strømme inn til byen. Over det store jordet kommer flere grupper kvinner i de mest fargerike draktene. Vinden tar forsiktig tak, sånn at skjørtene blir stående litt ut. Det er et syn. Øynene mine fyller seg med vann.
I starten tør jeg nesten ikke å se på folk, må ta meg sammen. Noen ganger hilser vi på hverandre. Det hender jeg spør om å få ta et bilde, men de svarer like mye nei som ja. Dette er overhodet ikke mitt show. Vi brigadister står på utsida denne dagen. Men det er godt å vite at vi egentlig er inne. Iallfall litt inne. Vi har ikke reist rundt på landsbygda i Chiapas for ingenting, føler jeg.
Zapatistene tvinner armer
Hele dagen kommer de. Kvinner, menn, barn, kvinner med barn på ryggen. Mange har kjørt langt og trangt, i busser og lastebiler. Jeg strekker armene i været og vinker inn gjennom vinduer, opp til takene. Zapatistene vinker tilbake. Mange som har venta lenge, sitter nå på asfalten og venter enda litt til. Noen har plakater med sterke slagord.
I det mørket smyger seg inn over byen, tripper vi alle. Subcomandante Marcos har kommet. Det skapte vill jubel. Når skal de gå, da? Nå går de. Alle zapatistene tvinner armer og starter marsjen fra tre forskjellige steder i San Cristóbal med samme mål i sikte. Målet for kvelden er hovedplassen foran katedralen i sentrum. Målet for framtida er å gjenvinne verdigheten som urfolk.
Den Andre Kampanjen er i gang, og jeg kan sakte, men sikkert begynne å puste normalt igjen.